Grenseløst kjedelig?

Skrevet den: 11. april 2008 12:44:40

Påske for mange år siden skjedde det noe spesielt. Jeg var seks år og hadde akkurat snakket med min farmor på telefonen. ”Du skal få en sykkel til bursdag” hadde hun sagt, ”men det må du glemme slik at det blir en overraskelse.” Jeg sprang inn på rommet, skrev ivrig ned på et ark: ”Jeg må glemme at jeg skal få en sykkel til bursdag”. Arket la jeg under hodeputa, leste det hver kveld mens jeg gledet meg til bursdagen min. Og øvet meg på å spille overrasket.

Nå husker jeg ikke lenger hva jeg fikk til bursdag i fjor. Ikke kommer jeg på noe å ønske meg til den neste heller. Er det noe jeg virkelig vil ha, har jeg alt kjøpt det. Da er det bra å kunne ønske seg gaver til mennesker som i motsetning til meg, virkelig trenger noe. Samtidig kjenner jeg at jeg lengter tilbake til da jeg var seks år, gledet meg til bursdagen min og drømte om sykkelen jeg skulle få.

Jeg gledet meg masse til jul også. Nå må jeg må si som Prøysens musebestemor at ”det er morosamt med jula for dessa som er små”. Den magiske grensen inn i julehøytida, den kjenner jeg ikke lenger at jeg passerer. Så er vi i postmodernismens tidsalder, kjennetegnet ved at grenser opphører, så kanskje har jeg bare blitt voksen nok til å innse det.

Det var ingen grense mellom jul og påske i år heller. Ihvertfall ikke i butikken, der beviset for at jula virkelig varer helt til påske, lå forelagt i form av en ukes overlapping mellom julemarsipan på halv pris og den nyankomne påskemarsipanen. Så når det siste marsipanegget fjernes fra butikkhyllene, har vi lagt bak oss et halvår med kontinuerlig tilgang på spesialdesignet høytidsmarsipan.

Jeg blir barnslig sint av dette. Marsipanen blir ikke lenger noe sjeldent å glede seg til. For grensen for hva som er tilgjengelig settes ikke lenger av årstider, steder jeg er og jordas ressurser, men etter hvilken kjøpekraft jeg har. Alt mitt forbrukerhjerte kan begjære er bare et tastetrykk unna. Normalen blir flyttet til et høyere forbruksnivå, og jeg kjeder meg, for det skal så mye mer til for å kjenne på virkelig glede.

Trodde jeg. Men så er det ikke sant at jula varer helt til påske, for der i mellom kommer fasten. Under fastetiden i år kuttet jeg ut iPoden og all annen drikke enn vann, for å gi rom for stillhet og tanker. Bieffekten hadde jeg ikke regnet med. Gjennom ukedagene begynte jeg å glede meg til de fastefrie søndagene. Kaffe har aldri smakt så godt, musikk aldri vært så nydelig som da. Fastetiden har lært meg at det skal ikke mer til for å glede meg, det skal mindre!

Er det å ta til takke med mindre? Det kjennes ikke slik, det kjennes som en mye bedre måte å utnytte mine evner til å glede meg over livet. Bli oppmerksom på og verdsette det jeg har, når jeg har det.

Jeg vil prøve ut fastens bieffekt på mer, høyne eksklusiviteten på hverdagslige ting ved å trekke en grense for når det er tilgjengelig. Butikkene og kredittkortet mitt har ingen interesse av å trekke grensen for meg. De vil si at gleden ligger lenger ned den veien jeg allerede går. Foreldrene mine kunne trekke den før. Nå, som jeg er voksen, må jeg trekke den grensen ganske så alene, og det er opp til meg å holde den. Jeg vil bare si: Grense, velkommen tilbake! Det har vært grenseløst kjedelig uten deg.

25. september 2008 10:03:33

Det skal ikke mer til før man skjønner hva man har i livet. Noen uker, eller rett og slett bare dager, uten musikk, data, mobil, får en til å tenke.
Dette gjelder alt. Alt fra elektronikk, til det å være skada og ikke kunne verken gå eller gjøre noe aktivt.
Alle dere bortskjemte unger der ute burde forsøke dette.

13. februar 2009 17:37:32

>>gledet meg til bursdagen min og drømte om sykkelen jeg skulle få<<

Dette var jo genialt for å skape en flott visjon hos deg - om den nye sykkelen. Dette var klokt gjort av din farmor, og kanskje vi har misforstått når vi ikke er flinke til å lære barn å glede seg til noe idag. (vi kan jo ikke skylde på barna). I dag er det mye snakk om å sette seg mål, men det virker som mange blir stresset av målene. Kanskje målene mangler visjonen, bildene om hvor flott det blir når en er i mål. Det er viktig å lære å glede seg, ikke forventninger som ofte er forbundet med frykt om at ting ikke blir slik som forventet. Det å glede seg har ikke så mange forutsetninger, det er en visjon, en drøm, bilder om hvordan det blir - uten å spekulere i altfor mange detaljer og umuligheter.

Selv sparte jeg til sykkel i flere år på rød bankbok. Jeg glemmer aldri den visjonen jeg hadde - en visjon som i seg selv var av stor betydning og inspirasjon for meg - glemmer aldri den følelsen - av å glede seg. Jeg viste ikke hvor lenge jeg måtte spare, det gikk i rykk og napp - men det gjorde ikke noe. Summen økte gradvis, og det var hovedsaken. Dagen jeg så sykkelen for første gang var utrolig.

22. april 2009 21:25:38

30. august 2009 20:25:09